Historiske tidsepoker 1900 - 1940 Litt om byens fotballhistorie

Litt om byens fotballhistorie

 

Namsos i angrep på Høknesøra en gang tidlig på 1930-tallet. Bildet er utlånt av Svein Jakobsen. Hans far, Sverre, spilte på Namsos-laget i 30-årene.

Namsos har for første gang på 40 år rykket ned til femte nivå i norsk fotball, etter en tung sesong i 3. divisjon. Dermed blir det 4. divisjonsfotball i Kleppen i 2012. Sist laget spilte på samme nivå var altså i 1972. Men fotballhistorien i byen inneholder mange oppturer, men dessverre flest nedturer.

Fotballsporten kom til Namsos tidlig på 1900-tallet. Første gang fotballen er nevnt, er i forbindelse med idrettsstevnet på Lauvhammerstranda på Spillum 8. juni 1908. Da ble det først arrangert friidrettstevne med deltakere fra Namsos, Spillum og Vemundvik. I alt deltok det 23 mann i konkurransen. Og etterpå ble det spilt en fotballkamp mellom deltakerne. Og mens deltakerne skiftet om, spilte Spillum Musikkorps noen nummer. Fotballkampen ble fulgt med stor interesse av ca. 200 tilskuere. Året etter var det idrettsstevne i Overhalla på seinhøsten, og to lag fra Namsos og Vemundvik møttes. Kampen endte 1-1. Året etter vant Vemundvik 1-0 på Ranemsletta, i en kamp avisa Nordtrønderen omtaler som meget jevn og pen, og som ble "omfattet med megen interesse". Vemundvik fikk et ukjent pengebeløp for seieren, og pengene gikk til innkjøp av en ny ball, skrev avisa.

Trente tirsdag og fredag

Da Namsos idrettslag ble stiftet høsten 1910 ble fotball en av undergruppene, og i 1911 kan vi lese i avisa Nordtrønderen at bokholder Sverre Dahl har vist laget den velvilje å være instruktør. Da foregikk treningene i Daltrøa hver tirsdag og fredag aften fra klokka 20.30.

I 1913 var klubben Spark fra Namsos aktiv, og laget slo Bangsund 5-0. Men også NIL stilte lag og slo bangsundingene 2-1. NIL vant også 3-0 over Spark. Kampen ble spilt på Høknesøra. Men senere på høsten fikk Bangsund revansje og slo NIL 5-0. I 1914 dukket Namsos-klubben Lyn opp, og de tapte to kamper for Bangsund. NIL slo et sammensatt lag fra Grong og Overhalla 6-0 på Høknesøra. I 1915 kom Blink fra Stjørdal på besøk. Først slo de NIL 5-2, og deretter Bangsund 10-1 "med en mængde tilskuere til stede på Øra". Høsten 1915 gikk spillerne i NIL og Lyn inn i fotballklubben Trygg. I 1916 hadde Trygg opparbeidet en ny grusbane i Daltrøa, og laget klarte 5-5 mot gjestene Blink fra Stjørdal. Namdal idrettskrets arrangerte et eget KM i fotball i 1916 med Bangsund og Overhalla som de beste klubbene.

I 1917 hadde Trygg styrket laget og innledet sesongen med å slå Bangsund 9-0 i Daltrøa. Spillum ble slått 5-1, og Grong 5-0. Dermed vant Trygg KM-tittelen i Namdal idrettskrets.

I 1919 var Namsos-klubben Frigg stiftet, men de tapte 1-3 for Trygg i sin første kamp foran 100 tilskuere i Daltrøa. Samme høst skiftet Frigg navn til Brå. I 1919 feiret Trygg 5-årsjubileum og inviterte Steinkjer Fotboldklubb til stort stemne i Daltrøa, med hornmusikk og oppmarsj oppover Havikveien. Det ble en riktig så spennende jubileumskamp som endte 3-3, med mellom 300 og 400 tilskuere til stede. I returkampen på Steinkjer var hjemmelaget best og vant 4-0.

I 1920 skiftet Trygg navn til Namsos Ballklubb, og nå hadde Steinkjer tydeligvis skjøttet treningen best, for i åpningskampen denne sesongen vant Steinkjer 7-0 på hjemmebane. I 1921 deltok både Brå og ballklubben i KM-spill i Nord-Trøndelag fotballkrets uten særlig suksess. Men i en privatkamp mot Steinkjer slo ballklubben til og vant 5-1. 1922-sesongen ble innledet med at Brå knuste Snåsa 8-0 i en KM-kamp, og Brå fulgte opp med å slå Blink fra Stjørdal 3-2 i finalekamp i klasse B på Levanger. Men Neset ble for sterke i kvalifiseringen for opprykk til klasse A, og vant 4-1 på seinhøsten 1922.

I 1923 gikk ballklubben inn i Namsos idrætsforening, og de startet sesongen med å tape 1-3 for Sverre fra Levanger. Senere ble både Steinkjer og Harran slått i privatkamper.

Namdal fotballkrets

Høsten 1923 ble Namdal fotballkrets stiftet, og i 1924 var byens beste spillere samlet i Namsos idrettslag. De startet KM-spillet med å slå Snåsa 8-2 i Daltrøa, og under noe spesielle baneforhold, ifølge avisa Nordtrønderen: "Det tilreisende lag valgte den søndre banehalvdel som på grunn av sterk heldning ned mot mål er vanskeligere å forsvare seg på enn den nordre halvdel. Namsos forstod straks å nyttiggjøre seg fordelen og benyttet resolutt det psykologiske øyeblikk, før Harran-guttene hadde fått oreintert seg - og plante to baller like på hinannen i motstanderens nett." Baneforholdene i Daltrøa var som man skjønner dårlige, og kampene ble etterhvert flyttet til Høknesøra.

NIL vant KM-tittelen i 1924 og dominerte namdalsfotballen de nærmeste årene. I 1925 debuterte klubben i NM. Spilte 2-2 mot Steinkjer i 1. runde på Høknesøra, men tapte 4-2 i omkampen. Men selv om NIL dominerte i Namdalen hang de etter de beste lagene i Nord-Trøndelag. For i NM ble det klare tap for både Steinkjer og Sverre. Først i 1931 klarte Harran bryte seiersrekken til NIL. Norges Fotballforbund sendte ut trenere til distriktene i disse årene, og både Johan Gårder og Alf Simensen var flere uker i Namsos og ledet treninger på 1920 - og 30-tallet.

Utover 1930-tallet ble idretten i Norge politifisert og Norges Arbeideridrettsforbund ble stiftet. I Namsos ble arbeideridrettslaget en kraftig konkurrent til NIL-laget, og splittelsen svekket de sportslige resultatene. I 1934 ble storlaget Sarpsborg invitert til Namsos, og sarpingene vant 6-0 på Høknesøra foran 400 tilskuere. Men de ble overrasket over den gode motstanden, og spesielt en av NIL-spillerne - keeper Edvin Hognes. Hognes ble regnet som en av kretsens aller beste på denne tida.

Tapte for Spillum

Men avstanden fra byen til Høknesøra ble for stor, mente mange, og i 1935 ble banen på Tiendeholmen åpnet etter mye dugnadsarbeid. Mosjøen slo NIL 3-2 i åpningskampen, og resultatet viste dessverre at nivået på NIL-fotballen var svekket. Til og med Spillum ble for sterke i 2. kvalifiseringsrunde i cupen samme år. Spillum vant nemlig 3-2. Året etter var svenske Järpen de første internasjonale fotballgjestene i Namsos. Før kampen appellerte fotballformann Bjarne Evensen til publikum i et leserinnlegg: "Alt tyder på at vi får en en virkelig fotballdag på Stadion i morgen. Det er bare å ønske at ihvertfall de som har arbeide ikke benytter seg av gratishaugen. Et sådant arrangement koster penger og fotballgruppen behøver sannelig den støtte de kan få for sitt arbeide for å fremme fotballsporten i byen." Om lag 500 tilskuere møtte opp etter defilering av lagene gjennom byens gater. Kampen endte 2-2. Og den tidligere omtalte Edvin Hognes reddet NIL-gutta. Ifølge avisa var han fenomenal og hadde mange gode redninger " ja, enkelte ganger var det slik at vi måtte beundre ham" sto det i kampreferatet.

Mot slutten av 30-årene kom NIL med i ligaspill mot lag fra andre deler av Trøndelag uten særlig suksess. Noen uavgjorte kamper mot Sverre, Nessegutten og Verdal var det beste laget oppnådde før krigen brøt ut.

Etter frigjøringen samlet de beste spillerne seg i Namsos idrettslag igjen og fotballen fikk et oppsving i byen. Ja, enkelte ganger var det nærmere 1000 tilskuere tilstede, og i 1947 møtte det opp 1800 tilskuere til seriekamp mot Steinkjer som gjestene vant 2-1. Anført av sterke spillere som Karsten Mediå, Leif Jakobsen og Nils Haukø hadde NIL nå fått adgang til å spille sammen med lag fra hele Nord-Trøndelag, i tillegg til de vanlige KM-kampene i Namdalen.

Havnet på sykehus

I 1947 ble en av tidenes mest dramatiske kamper i byen spilt mot Steinkjer på Tiendeholmen. Det var nemlig klart for finalen i NILs årlige pinsecup. Kampen endte 4-4 etter at NIL sensasjonelt ledet 3-0 etter kort tid. Kampen ble omtalt som en flau forestilling på grunn av det knallharde spillet. To av Steinkjer-spillerne måtte bæres av banen, og NILs Meier Jakobsen måtte på sykehus med brukket kragebein. Og publikum fikk mye kritikk for sin opphaussing av egne spillere og kjefting på gjestespillerne.

NIL-spillerne fikk også kritikk fordi de trente for lite, og enkelte likte ikke "den hersens gymnastikken foran treningen.." Avisa oppfordret UK til å bruke spillere som møtte opp på treningene. Ja, det gikk så langt som at folk møtte opp og pep mot sine egne spillere da laget vendte hjem etter et 1-4-tap for Stjørdal.

I 1949 ble det også svært så ampert da NIL og Bangsund møttes på Tiendeholmen. Namsos ledet 3-1 i den avgjørende KM-kampen da en av Bangsund-spillerne felte Nils Haukø på tur framover. Bangsund-spilleren ble utvist av NIL-dommeren Helge Grydeland. Deretter forlot hele Bangsund-laget banen i protest mot avgjørelsen - ti minutter før slutt. Og nettopp nabooppgjørene mot Bangsund satte sitt preg på Namsos-fotballen utover 1950-tallet. Det var lokaloppgjør i serien, i NM og i KM. I tillegg til privatkamper mot naboklubben. Alltid med stor spenning og voldsom entusiasme både blant spillere og tilskuere.

For ellers var det langt mellom høydepunktene for NIL-fotballen, selv om det østerrikske storlaget Grazer ble invitert til byen i 1949. Østerrikerne vant 5-2 og avisa skrev: "det er beklagelig at man ikke kunne filme en slik kamp. Det ville kunne bli en bra instruksjon for våre gutter å se kampen igjen på film og bedømme sin egen innsats i fotball". Våren 1949 var forøvrig laget like ved å rykke opp blant de aller beste trønderske lagene, men Blink fra Stjørdal vant den avgjørende kampen på Tiendeholmen med 4-3.

1950-tallet ble en lang marsj blant de nest beste nordtrønderske lagene med enkelte små lysglimt. Som da et veteranpreget Trondheim bylag ble slått 5-3 i en privatkamp i 1956. Men mot slutten av tiåret kom en klesselger ved navn Johan Riseth til byen. Han var toppdommer og en stødig spiller og trener. Han var trener og spilte også noen sesonger på A-laget rundt 1960. Men Riseth var mest kjent som dommer. Faktisk en av landets beste på denne tiden, og han fikk dømme cupfinalen mellom Rosenborg og Sarpsborg i 1964.

Åpnet Kleppen stadion

På slutten av 1950-tallet fikk NIL et habilt juniorlag som ga håp for framtida. For nå kom det fram en stor generasjon fotballspillere som hadde vokst opp med løkkefotball etter krigen. Samtidig var planleggingen av et stort idrettsanlegg i Kleppen i full gang etter en opprivende strid om plasseringen av det framtidig idrettsanlegg. Kampen stod mellom Daltrøa og Kleppen, og utfallet vet vi jo alle, selv om mange mente Kleppen lå for langt unna byen og var svært utsatt for kalde vinder...

 

Fra åpningskampen i Kleppen mellom Namsos og det østerrikske laget Westbahn Linz i juli 1961. Namsos vant 4-2. Her redder NIL-keeper Stein Bergum et skudd. Olav B. Olsen var fotograf.

Men før noe blir bedre må det helst gå litt dårligere. For selv om det østerrikske laget Westbahn Linz ble slått 4-2 da gressbanen ble tatt i bruk i 1961, gikk det bare nedover for NIL-fotballen med sine unge A-lagsspillere. Bangsund var blitt storebror i Namdalen, og høsten 1962 rykket Namsos ned til 5. divisjon. Men laget kom sterkt tilbake, og vant 5. divisjon i 1963. Dermed var laget til bake i 4. divisjon i 1964. Nå med en av tidenes beste NIL-spillere på laget.

Åge Jakobsen debuterte på A-laget i 1964, og to år senere var han med på å spille laget opp i 3. divisjon for aller første gang. Da med Tor Haagensen som entuasiastisk trener for unggutta. Etter at NIL vant den nordtrønderske 4. divisjonen ble Brekstad og Orkdal slått i kvalifiseringskampene, og rundt 800 tilskuere møtte fram til de avgjørende oppgjørene i Kleppen.

1967-sesongen ble et aldri så lite høydepunkt for Namsos-fotballen. Laget startet sesongen med å spille 1-1 i Trondheim mot Falken, og fulgte opp med flere sterke seire gjennom sesongen. Åge Jakobsen er nevnt, men også Åge Waagan og brødrene Finn og Stein Bergum var viktige brikker på det til da sterkeste NIL-laget gjennom tidene. Og publikum møtte opp. Ja, til oppgjøret mot Brekstad kom det 1200 tilskuere. Bare så synd at en dommer fra Trondheim blåste i stykker kampen. Og etterpå måtte han få politibeskyttelse da sinte og aggressive NIL-supportere skulle ta mannen i den svarte drakta. Namsos tapte forøvrig kampen 1-0.

Skulle banke hållingene

I 1968 rykket Namsos ned etter en svak sesong, og selv om laget berget brukbart i 4. divisjon i 1969, gikk en epoke mot slutten. For Åge Jakobsen bestemte seg for å satse på fotballen, og flyttet til Steinkjer. I 1970 rykket laget ned i 5. divisjon, og nå var Grong blitt storebror i Namdalen, og flere NIL-spillere gikk dit. 1971 ble tidenes svakeste sesong. Laget tapte to ganger for Grongs B-lag og for Hållingen, Bangsund og Nordli!!! Det var etter tapet for Hållingen på Høylandet, Helge Grydeland, i fullt alvor lurte på å ta med seg en gjeng hardhendte namsosinger for å banke opp spillerne på Hållingen...

I 1972 kom storscoreren Trond Elstad fra Verdal. Han banket inn rundt 30 mål for klubben og laget rykket opp i 4. divisjon igjen etter at de slo Stod 5-0 i en avgjørende kvalifiseringskamp. Og på rekrutteringssida skjedde det store ting. Med Meier Jakobsen i spissen ble det drevet systematisk trening fra guttene var 10-12 år gamle. Namsos ble en av landets beste klubber på teknisk trening, med et stort antall spillere som tok gullballen utover 1970-tallet. Flere av talentene fikk også prøve seg i 4. divisjon etter hvert.

I 1973 havnet laget midt på tabellen i 4. divisjon, men anført av trener Svein Jakobsen var laget suverene i seriespillet året etter. Og da Orkanger, Hasselvika og Tynset ble slått i kvalifiseringskampene, var laget tilbake i 3. divisjon i 1975. Nå med en ung Per Olav Glømmen mellom stengene, rutinerte Åge Sylstad som midtstopper, og unge lovende Lasse Tyldum og Håvard Moen framover på banen. Laget berget seg gjennom 3. divisjon takket være en sterk høstsesong, og at vinneren Nessegutten klarte å kvalifisere seg til 2. divisjon. Men først og fremst huskes 1975-sesongen for cupseieren over Steinkjer på grusbanen i Kleppen. Kristian Rolstad stupte inn seiersmålet, og sendte NIL til 2. runde for første gang siden mellomkrigstiden. I 2. runde ble Mo for sterke, og NIL tapte 3-0 på bortebane. I 1976 rykket laget ned etter en svak sesong.

Laget kjempet i toppen av 4. divisjon både i 1977, 78 og 79 - med vekslende trenere. Både Åge Jakobsen og Reidar Tessem forsøkte å få laget opp i 3. divisjon, men først i 1980 lykkes klubben med å rykke opp fra 4. divisjon.

Bra cupinnsats

Men Namsos gjorde seg likevel bemerket i cupen. Laget slo 2. divisjonsklubbene Nessegutten 2-1, og Stjørdals-Blink 3-1 i Kleppen. I 1978 tapte laget bare 3-2 på Guldbergaunet mot Steinkjer som da spilte i toppserien. NA mente laget ble felt på dommertabber, og hyllet spillerne for en fantastisk innsats mot gulskjortene fra nabobyen. Samme år var for øvrig det engelske topplaget Middlesbrough på Kleppen-besøk. 1300 tilskuere fikk se engelskmennene vinne 7-0, men det berget ikke økonomien for klubben. For NIL tapte titusener av kroner på kampen…

Foran 1981-sesongen satset fotballformann Bernt Røthe på den 21 år gamle engelskmannen David Dunthorne som spillende trener. Nå viste det seg at mange av spillerne ikke var "modne" for den knallharde fysiske treningen med lange løpeturer opp og ned byens mange bakker. I tillegg fikk ikke Dunthorne spillerlisens.

Midtbaneeleganten Jan Laugen flyttet til Oslo og spilte for Lyn i toppserien. Namsos-laget slet tungt gjennom hele sesongen, og til slutt fikk Dunthorne sparken. Åge Waagan steppet inn som trener i et forsøk på å redde laget. Men også han trakk seg på høstparten. - Jeg gidder ikke bruke tid på dette når bare tre-fire spillere møter på trening, sa han til Namdal Arbeiderblad. Etter 1-4 for Stjørdals-Blink i Kleppen, rykket laget ned til 4. divisjon igjen.

I 1982 var Reidar Tessem tilbake som trener, og den gamle Lillestrøm-spilleren Ulf Borgan spilte spiss sammen med Håvard Moen. Men det ble likevel for ujevne resultater og opprykket glapp.

Så reiste Borgan fra byen, og Moen gikk til Rosenborg. Også toppscorer Lasse Tyldum hadde forlatt klubben, og søkte lykken i 2. divisjonsklubben Grand Bodø. 1982-sesongen vil også huskes for det store slaget på Svenningmoen. Et Overhalla-lag trent av Ramon Hunt vant nemlig 2-1 over Namsos i et legendarisk oppgjør hvor Håvard Moen ble utvist, og med 2500 tilskuere på sidelinja!!

Ramon Hunt overtok

Den samme Hunt ble høsten 1982 engasjert som NIL-trener, og han tok over et ungt mannskap som få hadde noen særlig tro på foran 1983-sesongen. Men Hunt satset på fysikken. Harde treningsøkter som mange av spillerne husker med gru tilbake på i dag. Det var både løpetrening og styrketrening, og det betalte seg. For Hunt hadde respekt i spillergruppa, og unge tekniske NIL-spillerne som Jan Laugen, Pål Furre, Tronn Homo, Bjørn Berg, Stig Holm og Erling Lundstadsveen feide over motstanderne. På høsten ble Overhalla slått 4-0, Sverre og Grong 7-1, og i den avgjørende opprykkskampen i Tydal vant NIL 9-1!!!

I 1984 var laget tilbake i 3. divisjon, og NIL hevdet seg brukbart og endte midt på tabellen. Håvard Moen kom tilbake fra Rosenborg, og fotballinteressen i byen nådde nye høyder. I 1985 tok det helt av da laget vant 3. divisjon. Over 1000 tilskuere møtte opp på flere av oppgjørene, og laget tapte bare to av de 22 seriekampene. Nå hadde klubben hentet inn den sterke engelske midtstopperen Kevan Bird fra Stjørdals-Blink. Han dannet et solid midtstopperpar sammen med Kolbjørn Ekker. Framover var Jan Laugen drivkraften på midtbanen. Den hurtige spissen Jan Ola Ertsås kom fra Steinkjer, og fra egne rekker gjorde de lovende 18-åringene Tor Lian og Per Ivar Fornes seg bemerket.

En viktig drivkraft på denne tida var fotballederen Robert Williamsen. Han skaffet sponsorpenger og hadde store ambisjoner på vegne av Namsos-fotballen. Samtidig hang fortsatt gamle gode Helge Grydeland med. Han hadde sittet i fotballstyret siden 1930-tallet og var fortsatt like engasjert. Hvor mange kamper var det ikke han gikk glipp av, fordi han rett og slett ikke turde å se på. Spenningen ble rett og slett for stor!

I 1986 satset laget storet foran debutsesongen i 2. divisjon. Budsjettet lå på rundt en million kroner og sesongen startet med at laget slo Sunndal 2-1 på bortebane. Jan Laugen fikk æren av å score det aller første Namsos-målet i 2. divisjon.

4100 tilskuere i Kleppen

Foran den første 2. divisjonskampen i Kleppen mot selveste Brann, var forventningene skyhøye og og interessen enorm. Supporterne organiserte seg og gikk i samlet flokk fra puben ved hotellet opp til Kleppen, og det kom 4100 tilskuere!

Blant annet for å se landslagsspilleren Erik Soler. Brann vant 3-0, men alle husker da Torger Geving lurte landslagsmannen trill rundt med sin berømte Geving-vipp!! - Torger var bedre enn meg i dag, mente Soler etter oppgjøret.

Så gikk det slag i slag. NIL slet på hjemmebane men var svært gode på bortebane, om en ser bort fra 0-7 for Vard i Haugesund. Et nytt høydepunkt kom en vårkveld på Guldbergaunet da Namsos for aller første gang slo Steinkjer i seriekamp. Jan Laugen og Per Ivar Fornes scoret de historiske målene som ga NIL 2-0-seieren.

I cupen spilte Namsos enda bedre enn i serien, og Nessegutten, Stjørdals-Blink og Mo ble slått i de tre første rundene. 1. divisjonslaget Viking kom til Kleppen en julikveld for å spille 4. rundekamp. NIL presset og presset uten å få mål, men i ekstraomgangene avgjorde innbytter Jan Ola Ertsås til øredøvende jubel fra de 2300 tilskuerne rundt banen.

De største optimistene trodde på cupfinale på Ullevål, men ble nok mlitt betenkte da Rosenborg ble trukket som mostander på Lerkendal i kvartfinalen. Namdalingene valfartet til Trondheim, og i Namsos stengte mange av butikkene allerede i 14-tida. Nesten 10.000 tilskuere så trønderduellen som RBK vant 1-0. Namsos hadde også en ball i mål, men Håvard Moens scoring ble annulert for frispark på keeper. - Bittert, mente mange, selv om Rosenborg dominerte det meste av banespillet. Sesongen ble avsluttet med en glimrende 4-0-seier over Mjølner, og dermed ble det femteplass på tabellen.

I 1987 ble det også femteplass i serien, selv om kapteinen Kolbjørn Ekker hadde forlatt NIL til fordel for Bryne hvor han avgjorde cupfinalen samme høst.

Høydepunktene i 87-sesongen var nok borteseirene over Bodø/Glimt, Hødd, Eik og Ørn. I cupen ble Rosenborg for sterke nok en gang. I 3. runde vant RBK 3-0 foran 3000 tilskuere i Kleppen. For første gang var Namsos det suverent beste fotballaget i Nord-Trøndelag, og det neste beste i hele Trøndelag. For Steinkjer måtte spille i 3. divisjon etter nedrykket året før.

1988-sesongen ble langt tyngre. Per Ivar Fornes gikk til Mjøndalen, men fra Ytre Namdal kom forsvarsspillerne Leif Nordli og Yngve Helmersen som tettet godt igjen. En sterk høstsesong berget ny 2. divisjonskontrakt med et nødskrik. Best huskes nok 4-0-seieren over Strømsgodset, 5-1 mot Sunndal, og 5-2 mot Strindheim i Kleppen. I cupen ble det en pinlig exit allerede i 1. runde. 4. divisjonslaget Beitstad vant nemlig 3-1.

Ledet 2. divisjon

1989 vil nok for mange være høydepunktet rent sportslig i NIL-historien. Anført av spillere som Per Olav Glømmen, Yngve Helmersen, Kolbjørn Ekker, Leif Nordli, Mats Ivar Sandmo, Jan Ove Gulstad, Bjørn Engelin, Pål Furre, Bjørn Berg, Håvard Moen og Bent Sæther ledet laget sin 2. divisjonsavdeling gjennom hele vårsesongen.

Det første tapet kom i vårsesongens siste kamp, da Fyllingen vant 1-0 i Kleppen. - Tyveri, brølte NIL-trener Ramon Hunt etter kampen da det hardtspillende bergenslaget scoret like før slutt. Men før den tid ble Djerv 1919, Ålesund, Strindheim, Clausenengen, Fredrikstad og Råde slått av NIL-gutta som vartet opp med festfotball.

 

Håvard Moen og Namsos slo Strindheim 1-0 på Lerkendal Stadion våren 1989.

Ja, til og med Sportsrevyen dukket opp i Kleppen da sensasjonslaget fra Namsos lå an til å rykke opp blant eliten i norsk fotball. Men laget tapte 2-1 for den gamle storheten Fredrikstad med tv-kameraene på plass. Høstsesongen ble en liten nedtur, og laget endte på fjerdeplass. Men NIL var faktisk det eneste laget som slo serievinneren Fyllingen i Bergen - 3-2.

Året etter startet nedturen for alvor. Vårsesongen ble svært tung, og da laget bare stod med seks poeng etter halvspilt serie, fikk trener Ramon Hunt sparken av NIL-styret, ledet av den unge og ambisiøse hotelldirektøren Ole Jonny Korsgaard.

Juniortrener Arnstein Holmvik steppet inn, men klarte ikke å redde klubben selv om høstsesongen ble bedre. Da Råde vant 1-0 i Kleppen en søndag i oktober 1990, var Namsos tilbake i 3. divisjon. Men en 18 år gammel goalgetter fikk i likhet med flere andre juniorer sjansen under Holmvik. Kjetil Hoddø debuterte med å score to ganger da Råde ble slått 3-0 på bortebane.

Mange nedturer

Hoddø ble sentral de neste årene da Namsos slet i 3., og det som senere ble til 2. divisjon. Hoddø scoret mellom 15 og 20 mål hvert år før han forlot NIL til fordel for Ham-Kam og spill i toppserien høsten 1993. Høydepunktene disse årene var nok lokaloppgjørene mot Steinkjer, og de to cupkampene mot Rosenborg. I 1993 ble det 4-1-tap i Kleppen i 3. runde, mens RBK vant med samme sifre på Lerkendal i 1990 etter en fantastisk scoring av unggutten Ola Karoliussen som ga NIL ledelsen i kampen.

Men hele 1990-tallet ble preget av vanskelige økonomiske arbeidsforhold. Oppholdet i 2. divisjon kostet mye penger, og gjelda var i en periode på nærmere en million kroner. Dermed var det slutt på spillerkjøp og gode kontrakter. Klubben måtte spare penger, og det skulle gå nesten ti år før gjelda var nedbetalt.

I 1994 var det også slutt på NILs sportslige storhetstid. Laget kapret bare 12 poeng og forsvant ned i 3. divisjon, selv om en gammel helt som Kevan Bird gjorde comeback sammen med NIL-trener Ramon Hunt. Året etter var Hunt fortsatt trener, og laget rykket rett opp igjen etter en dramatisk sesongavslutning.

NIL ledet serien lenge, men sviktet litt på høsten. Blant annet vant Bangsund 2-0 i lokaloppgjøret i Kleppen, og i den siste kampen mot Tranabakkan ble det tap 2-1 på Steinkjer. Men heldigvis tapte også opprykkskonkurrent Kvamskameratene, og dermed kunne NIL-gutta ta fram champagnen og feire opprykket i Tranamarka!

I 1996 var Kjetil Hoddø tilbake fra oppholdet i Ham-Kam, og laget lå lenge an til å havne midt på 2. divisjonstabellen. Men en svak innspurt gjorde at NIL så vidt berget plassen. En overbygd tribune ble satt opp i Kleppen dette året, og det meste ble gjort på dugnad. Dessverre kom det ikke folk nok til å fylle den opp, for i 1997 rykket laget ned i 3. divisjon igjen.

Treneren Yngve Helmersen trakk seg allerede på vårsesongen etter at laget tapte 12-0 for Rosenborg 2 i Trondheim. En helsvart dag for NIL-fotballen, og bedre ble det ikke for NIL-patriotene at naboklubben Bangsund passerte klubben i seriesystemet høsten 1997.

Men oppholdet i 3. divisjon ble kortvarig. Anført av den gamle storscoreren Per Ivar Fornes var NIL suverene i 3. divisjon i 1998, men 1999-sesongen ble en stor skuffelse og laget rykket ned igjen med bare åtte poeng. Rekrutteringen var god også på slutten av 1990-tallet, men problemet den gang som nå var at spillerne flyttet vekk fra Namsos så fort de var ferdige med videregående skole. Dermed ble det et ungt og urutinert lag som tok fatt på 2000-sesongen. En sesong som dessverre best huskes for 14-0-tapet for Vuku.

Tapte for Bangsund

I 2001 var laget nær ved å rykke ned til 4. divisjon etter blant annet to tap for naboene fra Bangsund. I 2002 klarte Einar Heia å føre laget til andreplass i 3. divisjon, noe som er den beste plasseringen de siste årene. Håkon Borkmo ble toppscorer for første gang, og Borkmo har de siste sesongene vært blant klubbens viktigste spillere med mange mål i både cup og serie.

Foran 2003-sesongen overtok Arnstein Holmvik laget, og flere spillere vendte tilbake fra spill i 2. divisjon for Steinkjer. Både Kjetil Hoddø, Pål Tore Råbakken og Espen Opdal styrket laget, men ikke nok til å slå suverene Kolstad. Også Ranheim kom foran på tabellen. I 2004 ble det fjerdeplass, men nå var også Rørvik bedre enn NIL på tabellen. Men sesongen hadde også sine høydepunkter; som da Strindheim 2 ble slått 10-0 i Kleppen.

I 2005 overtok Sigurd Pettersen som leder for NIL-fotballen, og han satte etterhvert fokus på baneforholdene i Kleppen. To år tidligere ble treningshallen åpnet, men Kleppens en gang så grønne gressmatte var både nedslitt og svært ujevn. Ja, så dårlig var forholdene i perioder av sesongen at kamper måtte spilles både på Spillum og i Overhalla. Tre år senere ble dette arbeidet avsluttet da kunstgressbanen åpnet.

Når det gjelder A-lagets prestasjoner i 3. divisjon har de fortsatt svingt litt for mye til at laget har klart å henge med helt i toppen. I 2005 ble det nok en fjerdeplass, i 2006 ble det åttendeplass, og i 2007 ble NIL nummer fem, nå med Kjetil Hoddø som spillende trener sammen med Per Olav Glømmen og Knut Erik Heia. 2007-sesongen huskes også med glede for cupoppgjøret mot Rosenborg som trakk 2300 tilskuere til Kleppen. Men som alltid før ble Rosenborg for sterke og vant 5-1.

De siste sesongene har laget havnet omtrent midt på 3. divisjonstabellen. I 2011 ble seriesystemet endret og to trønderavdelinger i 3. divisjon ble til ei. Det høynet nivået, og for Namsos ble det en svært tung sesong. Først og fremst på bortebane der laget presterte å spille13 kamper uten seier. I den siste bortekampen, mot Stjørdals-Blink, ble det tap med 11-0. Dermed var nedrykket til femte nivå et faktum.

Sist oppdatert (torsdag 15. desember 2011 13:06)

 
Kalender